tirsdag 15. august 2017

De skamløse syke

Det er på tide med en bevegelse som tar syke og hjelpetrengendes ytringsfrihet på alvor.

Jeg låner fra et begrep og lager et nytt: de skamløse syke.

De skamløse jentene har vist vei: der noen vegrer seg for å snakke må det snakkes høyere. I Aftenposten 1. januar i år skriver Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amine Bile om hvordan jenter tør å snakke fordi andre før dem og sammen med dem tør å heve stemmen. At de skamløse jentene snakker høyt er ikke minoritetskamp, skriver de, det er samfunnskamp.

Jeg lar meg inspirere av de skamløse jentene, låner fra begrepet og lager et nytt: de skamløse syke. Dette er også en samfunnskamp. Det er mange hjelpetrengende og syke i samfunnet vårt, vi finnes i alle deler og lag, vi er unge, gamle, vi kommer i alle politiske farger, vi kommer fra ulike bakgrunner. Og vi er alle verdifulle medlemmer av dette samfunnet.

Alt for ofte får syke og hjelpetrengende høre at de ikke bør snakke høyt om problemer de møter på i systemene, det være seg helsevesenet, kommunene eller NAV. Som skamløs syk finner jeg meg ikke i å ha mindre ytringsfrihet enn andre, og dette er mitt nye kamprop:

Vi er de skamløse syke. Vi roper opp om urett, vi roper opp om uverdig behandling, vi roper opp om uholdbare og skadelige arbeidsforhold for de som skal utøve hjelp til syke.

Som skamløs syk oppfordrer jeg alle til å være med i denne uformelle bevegelsen for å sikre og utøve ytringsfrihet for hjelpetrengende. Du som er syk selv, du som er pårørende, du som er ansatt i systemene som skal hjelpe, eller du som bare er engasjert medmenneske. Vær med, snakk høyt om det du opplever og ser av systemfeil og systemmangler. Ikke tolerer at det å være syk og hjelpetrengende skal være skambelagt i Norge anno 2017.

Hev din egen stemme for å hjelpe andre til å tørre å heve sin.

De skamløse syke er opprettet som en gruppe på Facebook, bli gjerne med der.

tirsdag 25. juli 2017

Aldri ute av øyet

Hvis ute av øyet er ute av sinn,
da skal jeg aldri forsvinne fra øyet.
Jeg skal være der
rett foran,
i øyekroken,
i sideblikket,
til bildet av meg er brent fast på netthinnen,
til alle har sett,
til sinnet aldri kan glemme.
Og når du ikke kan være i øyet,
hvis noen dytter deg ut av synsfeltet,
lirker deg,
lurer deg,
tvinger deg,
eller om du bare ikke orker,
da skal jeg være der for deg.
Hele tiden.
Til sinnet selv er blitt vår representant,
og vi kan hvile.

mandag 24. juli 2017

Slagmarken

Sykdommen min er politisk.
Kroppen min og andres kropper er slagmarken
der slaget mellom enkeltmenneskers empati
og systemet de er en del av står.
Enkeltmenneskene er så overveldet av sin fiende,
fordi den er så stor og over alt.
“Jeg er bare en liten brikke,
og brettet er så stort.”
Det er bare det at systemet består kun av mennesker,
fienden er kun opplevelsen av å stå alene.
Hvis enkeltmenneskene bare kan se hverandre,
se at de sammen rår over hele brettet,
at de skulder mot skulder har det hele og fulle overtaket,
så kan de brøle at de allerede har vunnet,
og endre systemet sammen.

fredag 21. juli 2017

En ode til flermannsrommet

Du hoster, snorker og holder meg våken hele natten.
Du bråker på badet og smeller med døren.
Du dulter borti sengen min når du skal opp i din egen.
Du tar masse fremmedfolk inn på rommet akkurat idet jeg skifter bukse.

Beklager at vi ikke har enerom, sier legen.
Sånn er det her på sykehus, vet du, sier sykepleieren.
Det blir greiere til neste år, da, for da kommer ny sykehusbygning.
Bare enerom der.
Da blir det bedre å være pasient.

Eller blir det det?

For du prater med meg.
Du forteller om familien din, jeg forteller om sønnen min.
Tenk, ditt barnebarn er fire, gutten min er fem. Kommer han i visittiden også?
Hør som de ler der borte, så fint at de kan løpe litt i gangen sammen.

Blir det greiere neste år?

For du trøster meg.
Du hører at jeg gråter litt stille etter at sykepleieren har gått ut.
Du setter deg på sengekanten min og stryker meg over håret.
Du sier at jeg burde ikke ha det sånn.

Så blir det bedre til neste år?

For jeg ser deg og hører deg.
Ser at du ikke forstår det legen sier, fordi høreapparatet ikke er på.
Hører at du ikke klarer å forklare sykepleieren hva du må.
Hjelper deg å ringe i snoren igjen fordi han løp for raskt ut igjen.
Forklarer deg på nytt og på nytt hvor du er og hvorfor du ikke husker det.

Til neste år blir det ingen klemmer.
Ingen latter fra andre siden av forhenget.
Ingen nye venner.

Men det blir enerom, da.


Opprinnelig publisert på Verdidebatt 19.07.17.

fredag 7. april 2017

Lytte til menn, se på kvinner?

Denne teksten skrev jeg i 2015, men fikk aldri fullført arbeidet med å publisere den. Jeg takker professor Kirsti Malterud for gjennomlesing og tilbakemelding på teksten.

Lytte til menn, se på kvinner?

Troverdighet og normalitet henger sammen, og på legekontoret tilkjennes kvinnelige pasienter en trang normalitet. Edvin Scheis nye, pasientsentrerte bok «Lytt: legerolle og kommunikasjon» (2014) formidler en uheldig kjønnshierarkisering av pasienter.

onsdag 30. desember 2015

«Trygt» eller «utrygt» å føde?

Diffuse begreper i helsedebattene bidrar til å skjule kritikkverdige forhold

I de siste dagers debatt om fødetilbudet ved Kvinneklinikken i Bergen har både ledelsen ved klinikken og helseministeren skrevet innlegg og bedyret at det er «trygt»/«ikke er utrygt» å føde og at det «sjelden [skjer] noe galt» ved fødsler. På elegant vis avfeies dermed kritikken fra jordmødrene, gjennom ordvalg som skjuler mer enn de belyser. For hva betyr egentlig «trygt», «utrygt» og «noe galt»? Hvilken uuttalt definisjon av begrepene legger Kvinneklinikkens ledelse og Bent Høie til grunn når de bruker dem?

tirsdag 22. desember 2015

Myten om foreldreklubben

Det går intet tydelig skille mellom de med og de uten barn.

Både før og etter jeg selv fikk barn har jeg støtt borti forestillingen om at det eksisterer en slags foreldreklubb, der alle med barn har adgang. Før du får barn er du tilsynelatende utestengt fra den, men idet du får barn er du automatisk medlem. Klubbens medlemmer har (igjen tilsynelatende) en felles forståelse av verden, og følgelig henvender de seg først og fremst til hverandre. De mest negative versjonene av forestillingen hevder at klubbens medlemmer rotter seg sammen – de får til og med staten med seg – mot alle som ikke (ennå) er medlemmer. I denne versjonen er også foreldreklubbens formålsparagraf å omvende alle til medlemsskap, koste hva det koste vil.

Jeg har også støtt på den motsatte, men beslektede forestillingen der det er de barnløse (og da helst de frivillig barnløse) som er skurkene. Disse to forestillingene kan aldri løses fra hverandre, da de er avhengig av hverandre for å opprettholde bildet av motparten. Forestillingen om den ene gruppens svake stilling overlever ikke uten påstanden om hvordan den andre parten driver med demonisering.